Den umenneskelige faktor - eller desperasjonens demon.

Fire dager etter kommunevalget i 2007 avhørte politiet i Drammen et titalls personer fra rusmiljøet i byen. Deres forklaring var samstemte; de hadde blitt oppsøkt og tilbudt 50 kroner for å stemme Arbeiderpartiet. Om noen lot seg kjøpe eller hvem som stod bak ble aldri oppklart. Hvorfor er et interessant spørsmål, men mer interessant er det å konstatere påstander om at de avhørte lyver. Hvorfor skal noen utenfor den sedvanlige politiske skittentøyvask lyve om noe sånt?

Det som hadde hendt var altså følgende: En eller flere personer hadde oppsøkt de aller svakeste av samfunnets svake i den hensikt å betale dem 50 kroner. for å stemme på Arbeiderpartiet; solidaritetspartiet, fellesskappartiet, det partiet som snakker høyest og mest om hvor kaldt og umenneskelig samfunnet blir hvis ikke de selv får styre det. 50 kroner kan virke som småpenger, men for de det gjaldt - rusmisbrukerne - kunne den lille grønne seddelen bety liv eller død. Her har vi altså personer som har kommet i elendigheten på grunn av mislykket politikk, og deres unnskyldning fra makthaverne er å tilby dem judaspenger for å få flere stemmer.

I september 2008 ble det også bråk om Arbeiderpartiet, denne gang i Bergen. Det ble da avslørt at en fremstående AP-tillitsmann hadde meldt seg inn i Fremskrittspartiet. Han fikk en viss posisjon i partiet, og fikk derigjennom tilgang til endel interne partidokumenter, som - ein, zwei, blitz - kom til Arbeiderpartiets kjennskap.

For noen dager siden kunne vi lese i avisen om verktøy. Ikke om hammer og sigd for en gangs skyld, men om en knipetang; en ganske alminnelig telefontang av den typen de fleste av oss har i verktøykassa. Denne gangen var telefontanga brukt av en 80 år gammel desperat mann. Han slo ingen i hodet med den, men blodig ble det. 80-åringen hadde så uutholdelige smerter i armen, men ble av vårt utmerkede offentlige helsesystem plassert i helsekø, som en levende ordrereserve. Smertene bare økte på, og til slutt orket han ikke mer. Han grep tanga, opererte seg selv - og overlevde.

Å kjøpe stemmer er ulovlig. Det er heller ikke itråd med det mest elementære innenfor etisk tankegang å utnytte noen i en desperat situasjon, som for eksempel en rusmisbruker, for å skaffe seg selv eller andre en uberettiget fordel. Hva forteller det om personer som likevel gjør sånt?

Det er ikke ulovlig å melde seg inn i et parti man er uenig med. Men det er ikke itråd med det mest elementære innenfor etisk tankegang å viderebringe opplysninger man får under gitt eller forutsatt taushetsløfte. Hva sier det om personer som likevel gjør sånt?

I perioden 2001 til 2005, da de borgerlige styrte landet, ble sykehuskøene avskaffet. Dette var fordi regjeringen Bondevik innførte en ordning der det offentlige kjøpte helsetjenester fra private sykehus. Det viktigste var, mente man, at flest mulig ble behandlet. Det var uviktig hvem som leverte tjenestene. Det presiseres at det altså var staten som kjøpte tjenestene, og den enkelte pasient måtte altså ikke betale mer enn hva han allerede gjorde over skatteseddelen. Den famøse telefontanga hadde altså kunnet brukes til det den var ment som, hvis 80-åringen hadde trengt operasjon da de borgerlige satt i regjering.

I 2006 avskaffet Stoltenberg-regjeringen denne ordningen. Tankegangen bak var todelt. For det første mente man at det offentlige helsevesen var så utmerket at man ikke trengte hjelp fra det private. (Brustad må nok ha vært uenig, ettersom hun er en flittig bruker av private institusjoner. Hun har imidlertid råd til det, og slapp å bruke telefontang hvis hun ikke ville vente på tur.) For det annet betrakter man på venstresiden det som en vederstyggelighet at noen skal kunne tjene penger på helsearbeid. Hvorfor man da går inn for økt lønn til sykepleierne er et mysterium, for er ikke lønn det samme som å tjene penger kanskje?

Resultatet av nyordningen av 2006 var at en kvart million mennesker står i sykehuskø. De private institusjonene har kapasitet til å behandle de syke, men det får de ikke lov til. Iallfall ikke finansiert av staten. De rødgrønne har således skapt et system der man kan kjøpe seg ut av helsekøa eller operere seg selv - eller dø i køa, hvis man heller vil det.

Det er ikke ulovlig å sette ideologiske prinsipper foran hensynet til enkeltmenneskers rett til helsehjelp. Men det er ikke itråd med det mest elementære innenfor etisk tankegang å gjøre det. Hva sier det om personer som likevel gjør det?

De to første eksemplene, fra Drammen og Bergen, forteller om en aldeles sønderrivende desperasjon, parret med en skremmende menneskefiendtlighet. Arbeiderpartiet er tydeligvis så i beit for stemmer at de må betale de aller svakeste av samfunnets aller svakeste 50 usle små kronepenger for å oppnå stemmer. Man går heller ikke av veien for å bruke Watergate-metoder for å knekke FrP-koden.

Det siste eksempelet, med telefontanga, er - i likhet med stemmekjøpet - gode representanter for det sosialdemokratiske menneskesyn: Mennesket er tannhjul, brikker i et spill, objekter med hvilke statens myndigheter kan gjøre hva man vil. De har ingen verdier som enkeltmennesker, de er bare stemmekveg i Potifars have eller det offentlige helsevesens ordrereserver.

Ønsker du et samfunn der mennesket objektiviseres på denne måten? I så fall anbefales du å stemme sosialistisk. Stemmer du Fremskrittspartiet, blir du da veldig, veldig skuffet.

Godt valg!

De andre

Forleden skrev Marie Simonsen i Dagbladet at "De som har råd til å kaste bort 2 millioner kroner på Fremskrittspartiet, har råd til en runde til med de rødgrønne".

Sant nok. Men hva med de andre? Hva med de 400.000 fattige? Hva med alle dem som står i sykehuskø - de som ikke har operert seg selv, vel å merke. Hva med de som fortsatt venter på barnehageplass? Hva med de som får sin voldsoffererstatning lempet til kroner 0 av de nyutnevnte høyesterettsdommerne?

Eller hva med dem som mistet jobben fordi regjeringen har økt bedriftsbeskatningen?

Har de råd til fire nye år med sosialistregjering?

Stridens eple (Hagens formueskatt) beløper seg til 200 millioner kroner. Den rødgrønne regjering har gitt LO's medlemmer 2 milliarder i skattelettelse! Motytelsen var 10 millioner i valgkampstøtte til de røde partiene.

Ja, både Hagen og LO har råd til fire nye år med rødgrønt styre. Men hva med de 3,5 millioner nordmenn som hverken heter Hagen eller er medlemmer av LO? Har vi råd til det?

"Gud vet," sa en gang en biskop til meg. Sosialistene får nok søne sannheten hos den andre herre.

Godt valg!

En løfterik tid

Valgkamp er løftenes tid. Selv husker jeg godt valgkampen i 2005. Da var det ikke ende på hvor fint vi skulle få det dersom sosialistene kom til makten. Det skulle bli full barnehagedekning. Hvis ikke skulle Kristin Halvorsen gå av. Vi skulle også få makspris på barnehageplasser. Svømmebassengene skulle fylles opp. Fattigdommen skulle utryddes; det stod bare på viljen, sa SV-lederen. Det skulle skinne av eldreomsorgen. Kriminaliteten skulle gå ned. Det skulle ikke bli gitt skattelettelser. Pressestøtten skulle økes.

Og så kom flertallet, makten – og ansvaret…

Etter fire år med sosialistregjeringen skal regnskapet gjøres opp. Fortsatt står hundrevis av barn i kø for å få plass i barnehagen – og Halvorsen er fortsatt statsråd. 1 av 10 nordmenn lever under fattigdomsgrensen; langt flere enn da de borgerlige styrte. Var det fattigdommen eller de fattige som skulle utryddes? Maksprisen for barnehageplass har økt. Det samme har kriminaliteten; fengslene er like fulle som badebassengene er tomme.

Men to løfter har sosialistene holdt: Det er ikke blitt gitt skattelettelse. Jo, forresten, LO’s medlemmer – som har gitt de rødgrønne partiene 10 millioner i valgkampstøtte – har fått skattelettelse. De har til sammen fått 20 ganger mer i skattelettelse enn det Rimi-Hagen betaler i formueskatt.

Pressestøtten ble innført i 1969. Tanken bak var å subsidiere de små lokalavisene som det fantes så mange av den gang. I dag er det Dagsavisen, det forhenværende Arbeiderbladet, som mottar mest i pressestøtte. Og i Dagsavisen sitter Arne Strand, den tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet, og forfatter politiske ledere om temaer andre forstår seg på.

Regjeringen og deres (presse)støttespillere har ikke snakket mye om fattigdom i denne valgkampen. Ikke om badebasseng heller. Etter at det rødgrønne utstillingsvindu Trondheim kommune var millimetere fra å bli satt under statlig administrasjon på grunn av uforsvarlig husholdering, har det vært tysst om kommuneøkonomien også.

Isteden har vi fått en del nye løfter fra regjeringen. Et representativt eksempel er kulturløftet – merk ordspillet. 1 % av statsbudsjettet skal brukes på kultur, ifølge kultur- og finansministeren. Alle barn skal få gå på musikkskole, det skal lages flere norske filmer, bibliotekene skal kjøpe inn dataspill.

Det jeg savner i valgkampen er følgende spørsmål: Hvilke oppgaver skal staten bruke dine og mine skattepenger på å løse? Og når svaret foreligger: hvilke av disse oppgavene må vi velge å løse først?

Regjeringen har rett: statsbudsjettet har aldri noen gang vært større. Altså er ikke pengemangel problemet. Forleden kunne vi lese om en 80-pårig mann som stod i sykehuskø. Sykehuskøene har kommet tilbake under de rødgrønne, fordi sosialistene ikke vil velge å bruke skattepenger på å kjøpe helsetjenester fra private. Det er uetisk å tjene penger på helsetjenester, må vite. Så da får vi heller ha køer. Men 80-åringen jeg nevnte, står ikke lenger i kø. Han døde ikke. Da hadde familien fått skattefinansiert gravferdsstøtte – mager trøst i sorgen. Nei, han holdt ikke ut smertene og opererte seg selv. Ikke med en kirurgkniv, riktignok, men med sin egen telefontang. Så nå blir han snart frisk nok til å begynne på musikkskole. Eller kanskje se en ny, norsk film på tre og en halv time med Ane Dahl Torp i alle roller.

Når jeg leser om alle de uløste oppgavene, blir jeg mildt sagt provosert når venstresiden snakker om at man må velge mellom skattelettelser og velferd. Det er mellom sosialisme og velferd valget står. Skal vi ha sosialistisk pengesløsing eller borgerlig oppgaveløsing?

Det er det du som avgjør.

Godt valg.

http://www.dagbladet.no/2009/08/14/nyheter/eldre/eldreomsorg/innenriks/regjeringen/7657291/

Det beste er taushet

To ganger i løpet av like mange måneder har det skattefinansierte Likestillings- og Diskrimineringsombudet blandet seg inn i valgkampen. Første gang var i juni, da de publiserte en slags politisk veiledning til det norske folk, hvor et ukjent antall statlige arbeidstimer ble benyttet til å ”informere” borgerne om hvilke partier som hadde den beste politikken hva likestilling og arbeid mot diskriminering angikk. Da ombudet ikke samtidig opererte med overtid, er det derfor rimelig å anta at ombudets oppgaver, slik de er fastlagt i den kongelige resolusjon, måtte nedprioriteres. Ikke overraskende var det de tre sosialistpartiene som kom best ut; det var dette med hånda og foret igjen. (De borgerlige partiene vurderer å redusere antallet ombud.)

Nå når valgkampen nærmer seg, står det åpenbart så bra til med situasjonen for de undertrykte og diskriminerte, at ombudet igjen har betalt lønn til funksjonærene som har utarbeidet en ”fair play”-erklæring om ”redelig opptreden” i valgkampen. Regjeringen, ved ombudet, har så anmodet de syv partiene på Stortinget + Rødt til å skrive under erklæringen, og alle har gjort det – dessverre.

Hva som er ”redelig” opptreden er en vurderingssak. I 2003 klappet en FrP-representant til en politisk motstander i valgkampen. I 2007 bestakk en Ap-representant fra Drammen en del mennesker med rede penger for å få dem til å stemme på ham, og i fjor ble det avslørt at det samme parti hadde infiltrert FrP i Bergen, uten at det kom mer ut av det enn at partisekretæren måtte be Siv Jensen om unnskyldning på TV.

De tre eksemplene ovenfor er åpenbare brudd på regler om god takt og tone, og er det slike ting ombudet tenker på, kan dets opptreden forsvares. Men følger en den offentlige debatt fra de senere år, og særlig det standpunkt regjeringens representanter har tatt i viktige saker, er det grunn til å være skeptisk til almengyldigheten av de definisjoner ombudet legger til grunn for sitt ordvalg.

Det er her nok å nevne utenriksminister Gahr Støres innlegg i Aftenposten 2. juni i fjor, hvor han tar til orde for at religionskritikk bør bli straffbart som rasisme. Det samme var for øvrig innholdet i det forslag regjeringen Stoltenberg la frem 19. desember i fjor – et forslag som ble trukket tilbake da justisministeren kom på at 2009 var valgår, samt at innskrenkning av ytringsfriheten neppe var særlig fristende valgflesk, i alle fall ikke hvis man håpet på fortsatt flertall. At kritikk av religion er rasisme, er således Regjeringens standpunkt. Det må således også være ombudets standpunkt, ettersom ombudet er ansvarlig overfor og handler på vegne av departementet. Rasisme er ikke fair play, det er vi alle enige om. Inneholder ombudets ”fair play”-erklæring, om enn indirekte, en anmodning til partiene om ikke å kritisere grusomheter begått i religionens navn? Sannsynligvis.

Det går ofte varmt for seg når kontroversielle temaer diskuteres. Våre folkevalgte, og de som ønsker å bli det, bør ha det for øyet at folk bør kunne lære noe av debatten. Vi ønsker derfor alle en informativ valgkamp. Men når partiene nærmest ukritisk underskriver en erklæring som pålegger dem taushet i kontroversielle spørsmål (les: standpunkter noen kan føle ubehag ved å bli meddelt) er det grunn til å være skeptisk. Den politiske konsensus kan virke stor, men en trenger ikke ha lest mye på nettet før en finner ut at så bare er tilfellet i de nedleggingstruede papiravisene som bare holder hodet over vannet takket være pressestøtten. Den manglende reelle debatt i pressen har sannsynligvis sammenheng med at 90 % av våre journalister ifølge eget utsagn hører hjemme på venstresiden. Folk med andre standpunkt er henvist til internett.

Internett, ja. Kulturministeren har for øvrig gått inn for at tilgang til internett bør avgiftsbelegges. Hans standpunkt er underlig, begrunnelsen likeså. Trønderen med de brede skuldre – iallfall brede nok til at Mira Craig kunne sitte på dem – mener det er urimelig at man skal ha tilgang til internett uten å betale for det, samtidig som man må betale for å ha fjernsynsapparat – NRK-lisens. Han hevder således at tilgang på internett er gratis, og det viser bare at han altfor lenge har fått altfor mange av sine regninger betalt av det offentlige – av deg og meg. Selv betaler jeg 400 kroner måneden til et nettselskap, hvilket neppe kan kalles gratis. Kanskje bør frynsegoder til statsrådene være et tema i valgkampen? Nei, forresten, noen kunne jo bli lei seg, og da strider det vel mot ombudets ”fair play”-erklæring.

Er årsaken til Giskes forslag om internett i virkeligheten et uttrykk for bekymring over manglende kontroll med den offentlige debatt? Mye kan tyde på det. Regjeringen led som kjent et dundrende nederlag i EMD i saken om politisk reklame, og trass i at det norske forbud av internasjonale juridiske eksperter blir kalt politisk sensur og i strid med menneskerettighetene, har Giske ikke tenkt å gi seg. At den liberale radiostasjonen Radio Tango mistet sin konsesjon i vinter, er nok et eksempel på sosialistregjeringens kunstneriske forhold til ytringsfriheten. Kanskje bør det bli et tame i valgkampen? Nei, forresten, Giske kunne jo bli lei seg. Han er som nevnt trønder, og å gjøre folk fra distrikts-Norge lei seg, er sikkert også ”unfair”.

I kjølvannet av bombeangrepene i Spania i det siste, er også politisk motivert terror et hett tema. Nylig samlet Rød Ungdom – ungdomspartiet til Rødt, som har underskrevet erklæringen – inn et ikke ubetydelig beløp, som uavkortet ble gitt til PFLP” – Palestinas Frigjøringsfront. Denne organisasjonens varemerke er flykapringer, og står så vel på USA og Canadas som på EU’s liste over terroristofranisasjoner. Vi har også en lovgivning i Norge som setter straff for den som støtter terrororganisasjoner økonomisk.

Kanskje bør økonomisk støtte til terrororganisasjoner bli et tema i valgkampen? Nei, forresten, Rødts leder Dale er jo homofil. Det glemte jeg i farten. Å kritisere homser er som kjent alt annet en ”fair play” – iallfall så lenge homsene ikke tilhører Høyre eller Fremskrittspartiet eller noe annet fælt.

Nei, for å unngå at de offentlige ombud skal bruke skattekroner på å håndheve de retningslinjer de selv har satt, er det vel best å holde kjeften sin av frykt for ikke å støte noen.

Derfor slutter jeg nå.

En forbrytelse

Den 29. juli kom den triste, men ikke uventede nyheten om at Stein Erik Hagen tar med seg 90 % av formuen sin til Sveits. Hans begrunnelse er todelt. Han angriper dels det konfiskatoriske skattenivået i Norge, men han har også uttalt en etter min mening helt forstålig fortvilelse over måten landet har behandlet ham på.

Få, om noen, har gjort så mye for det norske fellesskapet som Hagen. Hvert eneste år har hans bedrifter pumpet milliarder av skattekroner inn i statskassa. Det udiskutable faktum at flere titusner mennesker har sitt daglige arbeide i Rimi-konsernet, har også tilført staten millioner iform av arbeidsgiveravgift og den enkelte lønnsmottagers inntektsskatt. De titusenvis av arbeidsplasser Hagen har skapt, har også spart staten for millionitgifter iform av arbeidsløshetstrygd. I tillegg har Hagen gitt av sin personlige formue til både kulturliv og forskning. Fremveksten av Rimi-butikker har også vært avgjørende for eksistensgrunnlaget i mangt et norsk lokalsamfunn.

Det er uten tvil en stor mann – en samfunnsbygger, en verdi- og arbeidsplass-skaper, som nå har fått nok av den kongelige norske misunnelse.

Reaksjonene på Hagens utflagging har ikke latt vente på seg. Den tidligere Høyre-avisen Aftenposten, hvis redaktør har bakgrunn i AKP-ML og hvis politiske redaktør har fortid som SV-medlem, kaller ham på lederplass for en egoistisk idiot. Dagbladet bruker hele forsiden pluss to sider inne i avisen på regelrett hets av Hagen og hans familie. Avisen mer enn antyder at Hagen er en samfunnsfiende. Vi som interesserer oss for historie ser klare likhetstrekk mellom hetsen som rammer samfunnsbyggeren Hagen og den retorikk som ”die Juden” ble utsatt for i Tyskland i Weimar-republikkens siste år. Det er det samme ordvalg, de samme krigstyper og den samme appell til den mest nedrige av alle menneskets egenskaper, misunnelsen og hatet til alle dem som har kommet lenger enn vi selv har gjort.

Det er også interessant å se at ikke alle ”rikinger” behandles likt av den norske skrive- og mene-eliten. Kjell Inge Røkke er et eksempel på en rik mann som nyter en helt annen respekt enn Hagen. Den korrupsjonsdømte Ap-sympatisøren Røkke solgte nylig verdiløse aksjer til den norske stat. Skurkestreken kostet skattebetalerne 6 milliarder kroner, og Røkke kunne hetse en ansvarlig statsråd fordi hun snakket Hedmark-dialekt. Moldenseren lærte tydeligvis mer enn å spikre paller under sitt statsvinansierte opphold på Hoff. I tillegg er det dokumentert at det Røkke-eide Aker Seafoods har drevet grov rovdrift på naturressurser i Syd-Amerika, uten at dette har ført til mer kritikk enn en satirisk sang i g-dur, komponert av gjøgleren Finn Erlandsen.

Her har vi altså på den ene siden Hagen, som skaper arbeidsplasser, kritiserer sosialistregjeringen og gir bort store deler av sin formue til samfunnsnyttig virksomhet. Takken er hat. På den andre siden har vi en sosialdemokratisk fengselsfugl som beriker seg på statens bekostning, og nyter den samme aktelse som Josef i Egypt under de syv magre år.

Istedenfor å kritisere Hagens beslutning om utflagging, bør vår vrede heller bli rettet mot dem som tvinger ham til dette for landet så tragiske skritt. De sosialistiske politikere og rikssynsere som håner og spotter Norges mest verdifulle samfunnsbygger bør, i likhet med hin korrupte pallespikrer, betraktes som sjofle forbrytere. Det er de, og ikke Hagen, som bør skamme seg. De har begått en forbrytelse, en forbrytelse som består i å gjøre det stadig vanskeligere for de hvis arbeid og genialitet dette landet er helt avhengige av – representantene for det verdiskapende næringsliv. Deres forbrytelse består også i deres prioritering av den ufattelig store formue staten forvalter.

Det er imidlertid galt å hevde at sosialistiske politikere ikke har skapt arbeidsplasser. For det gjør de. De skaper daglige arbeidsplasser for stadig flere representanter for politi, påtalemyndighet og domstoler, som har sin fulle hyre med å rydde opp etter sosialistregjeringens snillistiske og naive innvandringspolitikk. De skaper også jobber for sykehuspersonale som må operere de som daglig blir skadet i bilulykker etter å ha kjørt på dårlige norske veier. Også begravelsesagentene kan takke sosialistregjeringen for det daglige brød, for bilulykkene fører dessverre altfor ofte til døden. Det er heller ikke urimelig å anta at noen av de 250.000 nordmenn som står i sykehuskø, fordi sosialistregjeringen ikke vil kjøpe tjenester fra private sykehus, vil stryke med mens de venter på at Inge Ryan skal bli ferdigbehandlet.

Også våre journalister kan takke våre sosialister for saltet i maten. Jeg tenker ikke her på pressestøtten, den vil bli behandlet i et senere innlegg. Nei, de tar bare konsekvensen av at ingenting selger bedre enn vold og kriminalitet, hvilket det har vært mer enn nok av i de fire årene med sosialistregjering som nå ligger bak oss.

Frelsesarmèen har også nok å gjøre. Ulønnet arbeid riktignok, men stadig viktigere i et land med over 400.000 – en tidel av befolkningen – som takket være sosialistregjeringens disposisjoner lever under fattigdomsgrensen. Sosialistene lovet å utrydde fattigdommen. De er iferd med å utrydde de fattige.

Jeg er redd for at Hagens beslutning er endelig. Han forlater Norge. Men Krekar blir. Det sørger nok Gahr Støre for.

God tur til Sveits, Hagen. God tur til helvete, Norge, om ikke …

Godt valg!

Linker:

http://www.dagbladet.no/2009/08/18/nyheter/stein_erik_hagen/kristin_halvorsen/skatt/innenriks/7714544/