Den 29. juli kom den triste, men ikke uventede nyheten om at Stein Erik Hagen tar med seg 90 % av formuen sin til Sveits. Hans begrunnelse er todelt. Han angriper dels det konfiskatoriske skattenivået i Norge, men han har også uttalt en etter min mening helt forstålig fortvilelse over måten landet har behandlet ham på.
Få, om noen, har gjort så mye for det norske fellesskapet som Hagen. Hvert eneste år har hans bedrifter pumpet milliarder av skattekroner inn i statskassa. Det udiskutable faktum at flere titusner mennesker har sitt daglige arbeide i Rimi-konsernet, har også tilført staten millioner iform av arbeidsgiveravgift og den enkelte lønnsmottagers inntektsskatt. De titusenvis av arbeidsplasser Hagen har skapt, har også spart staten for millionitgifter iform av arbeidsløshetstrygd. I tillegg har Hagen gitt av sin personlige formue til både kulturliv og forskning. Fremveksten av Rimi-butikker har også vært avgjørende for eksistensgrunnlaget i mangt et norsk lokalsamfunn.
Det er uten tvil en stor mann – en samfunnsbygger, en verdi- og arbeidsplass-skaper, som nå har fått nok av den kongelige norske misunnelse.
Reaksjonene på Hagens utflagging har ikke latt vente på seg. Den tidligere Høyre-avisen Aftenposten, hvis redaktør har bakgrunn i AKP-ML og hvis politiske redaktør har fortid som SV-medlem, kaller ham på lederplass for en egoistisk idiot. Dagbladet bruker hele forsiden pluss to sider inne i avisen på regelrett hets av Hagen og hans familie. Avisen mer enn antyder at Hagen er en samfunnsfiende. Vi som interesserer oss for historie ser klare likhetstrekk mellom hetsen som rammer samfunnsbyggeren Hagen og den retorikk som ”die Juden” ble utsatt for i Tyskland i Weimar-republikkens siste år. Det er det samme ordvalg, de samme krigstyper og den samme appell til den mest nedrige av alle menneskets egenskaper, misunnelsen og hatet til alle dem som har kommet lenger enn vi selv har gjort.
Det er også interessant å se at ikke alle ”rikinger” behandles likt av den norske skrive- og mene-eliten. Kjell Inge Røkke er et eksempel på en rik mann som nyter en helt annen respekt enn Hagen. Den korrupsjonsdømte Ap-sympatisøren Røkke solgte nylig verdiløse aksjer til den norske stat. Skurkestreken kostet skattebetalerne 6 milliarder kroner, og Røkke kunne hetse en ansvarlig statsråd fordi hun snakket Hedmark-dialekt. Moldenseren lærte tydeligvis mer enn å spikre paller under sitt statsvinansierte opphold på Hoff. I tillegg er det dokumentert at det Røkke-eide Aker Seafoods har drevet grov rovdrift på naturressurser i Syd-Amerika, uten at dette har ført til mer kritikk enn en satirisk sang i g-dur, komponert av gjøgleren Finn Erlandsen.
Her har vi altså på den ene siden Hagen, som skaper arbeidsplasser, kritiserer sosialistregjeringen og gir bort store deler av sin formue til samfunnsnyttig virksomhet. Takken er hat. På den andre siden har vi en sosialdemokratisk fengselsfugl som beriker seg på statens bekostning, og nyter den samme aktelse som Josef i Egypt under de syv magre år.
Istedenfor å kritisere Hagens beslutning om utflagging, bør vår vrede heller bli rettet mot dem som tvinger ham til dette for landet så tragiske skritt. De sosialistiske politikere og rikssynsere som håner og spotter Norges mest verdifulle samfunnsbygger bør, i likhet med hin korrupte pallespikrer, betraktes som sjofle forbrytere. Det er de, og ikke Hagen, som bør skamme seg. De har begått en forbrytelse, en forbrytelse som består i å gjøre det stadig vanskeligere for de hvis arbeid og genialitet dette landet er helt avhengige av – representantene for det verdiskapende næringsliv. Deres forbrytelse består også i deres prioritering av den ufattelig store formue staten forvalter.
Det er imidlertid galt å hevde at sosialistiske politikere ikke har skapt arbeidsplasser. For det gjør de. De skaper daglige arbeidsplasser for stadig flere representanter for politi, påtalemyndighet og domstoler, som har sin fulle hyre med å rydde opp etter sosialistregjeringens snillistiske og naive innvandringspolitikk. De skaper også jobber for sykehuspersonale som må operere de som daglig blir skadet i bilulykker etter å ha kjørt på dårlige norske veier. Også begravelsesagentene kan takke sosialistregjeringen for det daglige brød, for bilulykkene fører dessverre altfor ofte til døden. Det er heller ikke urimelig å anta at noen av de 250.000 nordmenn som står i sykehuskø, fordi sosialistregjeringen ikke vil kjøpe tjenester fra private sykehus, vil stryke med mens de venter på at Inge Ryan skal bli ferdigbehandlet.
Også våre journalister kan takke våre sosialister for saltet i maten. Jeg tenker ikke her på pressestøtten, den vil bli behandlet i et senere innlegg. Nei, de tar bare konsekvensen av at ingenting selger bedre enn vold og kriminalitet, hvilket det har vært mer enn nok av i de fire årene med sosialistregjering som nå ligger bak oss.
Frelsesarmèen har også nok å gjøre. Ulønnet arbeid riktignok, men stadig viktigere i et land med over 400.000 – en tidel av befolkningen – som takket være sosialistregjeringens disposisjoner lever under fattigdomsgrensen. Sosialistene lovet å utrydde fattigdommen. De er iferd med å utrydde de fattige.
Jeg er redd for at Hagens beslutning er endelig. Han forlater Norge. Men Krekar blir. Det sørger nok Gahr Støre for.
God tur til Sveits, Hagen. God tur til helvete, Norge, om ikke …
Godt valg!
Linker:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar